A-MAGASINET PÅ GODT BESØK HOS MUNN- OG FOTMALERNE…

…MEN HAR VONDT FOR Å SNU.

Endelig presenterer A-magasinet i sin artikkel et bilde av vår virksomhet og våre mål som er riktigere enn på veldig lenge. Det er jo et fremskritt, men det er åpenbart vanskelig for dem å snu helt om på sin feiloppfatning og uberettigede kritikk.

For eksempel hevder A-magasinet: ”I ti år er Munn- og fotmalernes forening blitt kritisert for uetisk drift.” Denne anklagen fremmes under tittelen på artikkelen.

IKKE NOE ANNET STED I ARTIKKELEN forsøker A-magasinet å gjenta denne påstanden.

HVORFOR? Fordi det rett og slett IKKE er sant.

I over 30 år har de Munn- og Fotmalende kunstnere(MFK) presisert at det ikke drives en veldedig virksomhet, men en hjelp-til-selvhjelp forening AV funksjonshemmede - og FOR funksjonshemmede kunstnere, som livnærer seg ved salg av reproduserte egne originalmalerier i form av jule- og sommerkort, kalendre, puslespill, kunstbøker og biografier og andre reproduksjoner. Dette fordi vi har et sterkt ønske om å klare oss selv og leve av vår kunst.

Vår organisering, med 100% eierskap av oss kunstnere og forretningsdrift ved profesjonelle ansatte er enestående! Det er bare vi som kan gjøre det på denne måten og vi verner om vår virksomhet, for det er mange konkurrenter, som ikke alltid har redelige hensikter.

”Skatteparadiset” Liechtenstein?

A-magasinet insinuerer at når man har etablert seg her, så er det for å skjule noe. Faktum er at da de første munn- og fotmalerne fra 8 til dels krigsherjete land grunnla sin politisk og religiøst uavhengige Forening i 1957/58, så var Liechtenstein den mest sentrale og nøytrale staten i Europa og et valg de tok i fellesskap.

A-magasinet insinuerer at det må være noe ”galt”, siden Foreningens regnskapstall ikke er offentlige. Faktum er at mange firmaer i verden ikke har offentlige regnskaper og IKKE har noe å skjule. Det vi munn- og fotmalere vil holde for oss selv er vår unike forretningsmodell.

Kunstnere i Norge.

Norge er et lite land og antallet registrerte munn- og fotmalere står noenlunde i forhold til dette. Imidlertid er vi alltid interessert i å komme i kontakt med mulige stipendiater. Det norske Forlaget har etablert et eget stipend til dette formål, som vi utlyser tre ganger i året.

Når A-magasinet opplever at de norske stipendiatene ugjerne vil snakke med dem, så skyldes det dårlige erfaringer med A-magasinet. Sist A-magasinet var i kontakt med et medlem av Foreningen, opplevde vedkommende at hennes uttalelser ble forvrengt, fordi bladet hadde en annen hensikt med intervjuet enn det som ble tilkjennegitt. Vi vet at dette ble en voldsom belastning på kunstneren.

A-magasinet – etikk?

Hvor etisk oppfører A-magasinet seg i denne sammenheng? Det siteres fra en artikkel i 2006, som inneholdt en del ubegrunnede påstander om at kunstnerne ikke bestemmer over sin egen Forening og sine egne ansatte. En kan spørre seg i hvilken hensikt A-magasinet maler på det samme tema igjen og hvorfor på et tidspunkt som virkelig kan være til skade for munn- og fotmalernes arbeid?

Oslo, 17.11.2009